Norsk hovedfiskeri har alltid vært et fiske på moden gytefisk i gytefeltene og når den er på vei inn i gyteområdene. Det årlige Lofotfisket på skrei, full av melke og rogn, er det mest kjente bildet på hva norsk fiskeri har vært gjennom tidene.
Kysten og fjordene i Finnmark er på flere måter viktigere for det totale økosystemet i det Nord-Østlige Barentshavet.
Skreien svømmer over svært lange havstrekninger til sine gyteplasser i hovedsak i Lofoten og Vesterålen. Mindre kjent, men ikke mindre viktig, er Breivikfjorden i Vest-Finnmark.
Skreien gyter også østpå i fylket. I Varangerfjorden har havtorsken en gyteplass rett utenfor Krampenes. Derfra og videre ut fjorden og ellers langs hele finnmarkskysten er det gyteplasser for den langt svømmende havtorsken.
Gytefeltene til skreien er i all hovedsak i Nord-Norge. Skreien gyter ikke på russisk side av grensen mellom Norge og Russland, selv om det er et svært stort innslag av skrei i oppvekstområdet i russisk sone. Etter gyteperioden inne på fjordene og langs kysten fra Lofoten og til russegrensen, drar skreien umiddelbart tilbake inn i Barentshavet, og så langt bort som helt til kysten av Newfoundland på østkysten av Canada.
Litt senere, midt i april-måned, kommer umoden skrei inn i norsk sone og for det meste til sjøområdene utenfor Øst-Finnmark, men nå er skreien på beitevandring, Ungtorsken er grunnlaget for et vårtorskefiske. Hit kom fiskere fra hele Nord-Norge etter lofotsesongen. Derav kommer begrepet «Vårtorskefiske på Finnmarska».
Lodda er en nøkkelart i økosystemet i det Nord-Østlige Barentshavet. Den gyter i hovedsak bare langs kysten og inne i fjordene i Finnmark. Det kommer først et innsig med gyteklar lodde om vinteren, som i tid faller sammen med torskens gyteperiode.
Samtidig med vårtorsken kommer det et andre innsig med lodde. Dette innsiget består normalt av umoden lodde. Blant fiskere kalt for sommerlodda. I Varanger-området kan man se sjøfuglene fange den, helt inne ved fjæresteinene på nordsiden av fjorden, ut over hele sommeren. Vinter- og sommerlodda er matfatet til sjøfugl og fisk i fjorden både vinter, vår og sommer. I inneværende år er lodda fredet. Den er nærmest oppfisket av noen få supereffektive ringnotbåter.
I juni-måned, løfter moden hyse seg høyere opp i vannsøylen. Det gir vanligvis grunnlaget for et fløytlinefiske. Igjen er det i sjøområdene på kysten og i fjordene i Finnmark, som har vært de beste fangstfeltene. Dessverre er også hysebestanden under et sterkt press. Det har over lang tid vært tillatt å fangste med snurrevad redskapet i yngelfeltene til hysa. Resultatet er at hysa ikke har nådd å bli gyteklar, før den er blitt fanget.
Fjordtorsken er en lokal torskestamme, som ikke vandrer ut i det store Barentshavet. Fjordtorsken lever i fjordsystemene og gyter lengst inne i fjorden. Fiskerne rundt Varangerfjorden fangstet på fjordtorsken om vinteren, når den midt i februar, først kom inn i sitt gytefelt. Senere blir den mer tilgjengelig for fiskerne lenger ute i fjorden og på kysten når gyteperioden er over.
Laksen er en saltvannsfisk, som må opp i elvene for å gyte. Ruten, for laksens reise inn i elvene, følger plassene der bakkesilen er. Bakkesilen ligger i bunnen i dvale nært inn til land langs fjordene om vinteren. Om sommeren kommer det opp av sanden og av samme grunn, som alt annet, som årvisst søker inn til kysten og inn i fjordene. Bakkesilen står aller øverst på laksens meny. Laksegarnene settes av denne grunn ut fra land.
Rødåta er en dypvannskreps, som kommer inn i de samme gytefeltene, som beskrevet foran. Den kommer også dit for å gyte. Rogna fra rødåta er startføden til den nyklekte torskeyngelen.
Man kan ellers legge merke til at fuglefjellene er på nordsiden av Varangerfjorden og videre langs Finnmarkskysten. Fugl og sjøpattedyrene følger lodda. Lodda gyter ikke på sørsiden av fjorden.
Torsken må ha brakkvann og stillestående vann, dersom gytingen skal bli vellykket. Alle elver, som renner ut, eksempelvis i Varangerfjorden, gjør fjorden mindre saltholdig og dermed egnet som gyteplass.
Atlanterhavslaksen gyter i elvene, der pisker den opp en gyte grop, legger rogn og melke, for så å piske grus og stein over ny befruktet lakserogn. Egg som havner i elvestrømmen, blir det ingen laks av. Nylagt torskerogn, som havner der Golfstrømmen renner, blir det ikke nye årsklasser av. Varangerfjorden er en unik gytefjord. Finnmarks fjorder og kyst er i sentrum av økosystemet i det Nord-Østlige Barentshavet.
Men dette økosystemet, som har vært livsgrunnlaget for kyst- og fjord folket i mange generasjoner, er ikke lenger frisk. Systemet er rammet av dødelige gifter.
Havforskningens måleprogram viser mer eller mindre mengde av forurensninger, som arsen og glyfosat i fiskefôret til laksen i et oppdrettsanlegg. Dette er stoffer som også havner i sjøen, som fiskeavføring og ved at en del av fiskefôret går til spille rett ut i sjøen.
Fiskerne kjenner til giftvirkningen av tralolpyril og sinkpyrithon. Sinkpyrithion skader fiskens evne til reproduksjon. Dette er giftstoffer, som brukes i oppdrettsanleggene, for å hindre groevekst på nøtene i merdene. Groe som vokser på nøtene mens de er i sjøen, hindrer at oksygenrikt vann når inn til laksen inne i merdene. Oksygenmangel inne i merdene fører til at laksen dør.
Giftstoffene skader planteplankton, dyreplankton, bunndyr, fisk og arter som hval høyere opp i næringskjeden.
Fiskernes motstand mot at det tillates bruk av giftstoffene er imidlertid først og fremst at giftstoffene i produktet, som selskapene bruker, dreper og hemmer veksten av planteplankton og dyreplankton. Ensellede planteplankton produserer oksygen og opprettholder oksygennivået i fjorden. Dyreplankton spiller en enorm rolle, som føde eller som et ledd i næringskjeden, for de aller fleste arter av fisk og sjøpattedyr. Døde rester av dyreplankton synker til bunns og blir næring for dyr som lever der. Giften rammer både næringsinnholdet og oksygenproduksjonen i Varangerfjorden.
Når planteplankton blir drept i havoverflaten reflekteres ikke sollyset, som tidligere fra øverste del av havoverflaten. Sollyset trenger dypere ned i vannmassene og dette bidrar i sterk grad til global oppvarming. Forskning viser 40 prosent nedgang av planteplankton i tiden 1950-2010 på den nordlige delen av kloden. Hvor stor nedgang av planteplankton fra 2011-2025 vet vi ikke. Når 70-80 prosent av alt synlig liv i fjordene dør i løpet av 30 år med fiskeoppdrett, må dette være brudd på Norges og EUs lover om vern mot forurensning eller vern av artsmangfold.
Døde plantealger i oksygenfattig vann lukter ille. Torsken går ikke inn i områder med lite oksygen eller inn i illeluktende og urent vann. Stammen av fjordtorsk er på et kritisk lavt nivå. Det skyldes manglende gyting, som igjen skyldes forurensning.
Denne giftbruken har pågått inne i norske fjorder i flere tiår. Innerst inne i Varangerfjorden har det vært åpne oppdrettsanlegg i 18 år. Der er ingen havstrøm, som renner inn og skifter ut vannet innerst i fjorden. Dette fører til at stoffene fra anleggene blir værende i Varangerfjorden. Havforskningsinstituttets spredningstabeller viser det samme. Og fiskerne ser det.
Stoffene, som i dag betegnes som vannoppløselig, blir ikke borte. Situasjonen for Varangerfjorden blir bare verre ved at oppdrettsselskap får anledning til å utvide produksjonen eller ta i bruk nye lokasjoner..
Gyteklar torsk går ikke lenger inn i gyteplassen innerst i Varangerfjorden. Giftstoffene, som i løpet av 18 år har blødd, spylt eller blitt børstet av merdene ligger fortsatt på havbunnen. Vannoppløselig giftstoffer er også fortsatt i vannsøylen. Stadig mer sjøarealer overtas av oppdrettsnæringen. Fiskerne fortrenges fra sine vante fiskefelt.
Fiskere og kystbefolkningen har krav på opplysninger om giftstoff og giftvirkning for å kunne ivareta sine rettigheter i forhold til matvaresikkerhet. For oss fiskere i Øst-Finnmark Kystfiskarlag er det fullstendig uforståelig at kommunen, fylkeskommunen, statsforvalteren og mattilsynet har behandlet akvakultursøknader med vesentlige mangler om bruk av giftstoff og giftvirkning i over 40 år.
Kysttorskbestanden har vært kritisk lav over flere år og det er iverksatt en rekke inngripende tiltak for å verne om og bygge opp bestanden. Dette er tiltak som direkte griper inn i fiskernes yrkeshverdag – herunder garnbegrensninger, økt minstemål, forbudsområder og andre reguleringer.
Fiskerne står videre i en svært utfordrende situasjon som følge av store kvotekutt på grunn av den drastiske bestandsnedgangen for nordøstarktisk torsk. Videre foreslår myndighetene et totalt forbud mot sjølaksefiske i et forsøk på å gjenoppbygge laksebestanden som er på et historisk lavt nivå – med de alvorlige konsekvenser det medfører for sjølaksefiskene.
Det oppleves derfor som kontraproduktivt og lite solidarisk at fiskere alene skal bære byrden for vern og gjenoppbygging av bestanden, samtidig som det tillates tiltak med ødeleggende konsekvenser for både villtorsken og villaksen i nasjonalt viktige bestandsområder. Dagens praksis med åpne oppdrettsanlegg og giftutslipp i Varangerfjorden må stoppes.
Skrevet av Arne Pedersen
