Pappa Frank står spent og tripper før dattera Kajsa Balto skal levere bestillingsverket Northern Soul under Varangerfestivalens åpningskveld.
Han har fulgt datterens karriere tett.
– Ja, helt siden hun ble født egentlig, ler Frank overfor Varangeravisas utsendte.
– Jeg er vel egentlig mest glad for at det samiske har funnet fram i henne. Jeg måtte nok mase mye på skoleverket den gangen for å få samiskundervisning til henne, sier pappa Balto.
Kajsa ble født sørpå, og vokste opp sørpå, blant annet i Lørenskog. Men familien bar med seg sterke samiske tradisjoner fra Karasjok, ikke minst joiken. Frank hyret inn privatlærer for å lære datteren samisk, og med jobb i SAS åpnet det seg for mange flere turer til hjembygda.
– Det hjalp utrolig mye. Og mye har satt seg tydeligvis. Da hun ble mor, var det hennes tur å levere det samiske videre. Nå prater hun karasjokdialekt, så jeg er veldig stolt av henne, sier Frank Balto.
Ingen sniklytt, dette er jo hemmelig
Han rangerer Kajsas julekonsert i Operaen som et av sine aller stolteste øyeblikk. Nært på rangeringslisten var nok også datterens musikalske oppgjør med hans eget internatskoleliv. Men han framhever operakonserten.
– Hele slekta var der, ja, hele Norge, føltes det som.
– Men har du fått noen sniklytt på det som skal presenteres i bestillingsverket her i kveld da?
– Nei, svært lite, det skal jo være hemmelig, så jeg er spent.
Etter en forrykende og personlig konsert med Kajsa Balto, vi skjønner at det handler om livskraft som tema, og der minst tre av familiens joiker var innbakt på elegant vis i repertoaret, overlater vi til pappa Frank å anmelde konserten.
– Hva tenker du nå etter konserten?
– Hun framførte joiken til tanta mi, og søstra til far som sydde samiske klær fra topp til tå året rundt, alt fra skaller til skinnbukser, pesker til vinterbruk, og sameluer. På den tida brukte vi oterskinn på vinterluene våre for ikke å bli våte. Og så joiket Kajsa min yngste bror Halvar. Det syntes jeg var veldig artig. Hun joiket faktisk også min tipptippoldefar på morssiden min. Alle de tre joikene var veldig rørende for meg å høre i kveld.
Dette må jo være stort for deg å oppleve?
– Ja, Kajsa hadde samisk som passivt språk da hun var liten. Hun skjønte alt vi sa, men hun svarte alltid på norsk. Du vet det norske språket var såpass framtredende i aviser og TV og overalt, og jeg tror hun følte seg veldig alene i forhold til det samiske. Men det rettet seg etter hvert heldigvis. Hun havnet på rett vei og jeg er ordentlig stolt av henne.
– Hvilket forhold har dere til joiken?
– Min mor brukte alltid å joike til barna før de skulle sove. Hun pleide også å joike når barnet var inne i magen, før det ble født. Både som barn og i voksen alder er joiken derfor forbundet med kos og trygghet.
Pappa nektet å gi seg
Kajsa Balto hadde ikke bare faren med seg til Varangerfestivalen. Både mor, mann og barna var med.
– Du har hele familien din med i dag. Din mann er med som lydmann, Er det viktig for deg å ta vare på tradisjon og familiefelleskap siden du joiket tre familierelaterte joiker i dag? Og er det de fineste joikene du vet om?
– Det er veldig fine joiker og det er iallfall de fineste folkene jeg vet om. Jeg er vokst opp med personjoiker, som er en veldig sterk tradisjon hos oss. Både pappa, tantene og onklene mine joiket besteforeldrene og oldeforeldrene mine.
– Du har vokst opp i Oslo. Hvordan har det vært for deg å ta denne arven og tradisjonen videre?
– Samisk ble et passivt språk for meg ganske lenge. Men pappa ga seg heldigvis ikke og fortsatte å snakke samisk med meg. Jeg er heldig sånn at jeg derfor alltid har forstått samisk og hatt joiken som en levende tradisjon i slekta. Det har derfor egentlig ikke vært så vanskelig å bringe denne tradisjonen videre.
– Er det samiske en integrert del av livet ditt som du med letthet bringer videre? Du bor fortsatt sørpå?
– Ja, det gjør jeg. Og jeg skjønner i dag hva det har kostet pappa og ta vare på det samiske. Det krever en veldig bevissthet hele tiden.
– Er dette lettere for din generasjon enn for din fars generasjon?
– Ja, det har skjedd mye siden da. I dag kan man få undervisningen på samisk via en videolink fra Karasjok. Tidligere fikk man ikke undervisning om det ikke var en fysisk lærer til stede. Og det endte ofte med at man ikke fikk undervisning i det hele tatt.
– Fortell litt mere om bestillingsverket. Er det ditt første bestillingsverk?
– Ja, det er første gangen jeg har blitt spurt om å lage noe slikt og det er veldig koselig. De siste par årene har jeg jobbet med mye tung tematikk. I forbindelse med sannhets- og forsoningsarbeidet som har pågått så har jeg bearbeidet det på mitt vis kunstnerisk sett.
– Når jeg fikk denne invitasjonen fra Varangerfestivalen tenkte jeg at nå kan jeg endelig bare fokusere på en god positiv kraft og feire at vi har det vi har. Jeg føler meg veldig heldig som fikk anledning til å sette sammen dette fine bandet, som inspirerer meg enormt, og de har gitt mye av seg selv i dette prosjektet. Det har av den grunn ikke vært vanskelig i det hele tatt å lage dette bestillingsverket.
Kajsa Balto avrunder med å avsløre at hun gjerne ser at bestillingsverket lever videre. For eksempel med en plateinnspilling.
