Hvordan små handlinger kan gi håp i verdens mest krevende situasjon.
Innledning:
Gaza. Ordet alene vekker sterke følelser og assosiasjoner hos mange. For noen representerer det håpløshet og konflikt, for andre et sted der mennesker daglig kjemper for å overleve. Jeg har hatt privilegiet – og byrden – av å arbeide midt i denne virkeligheten, og gjennom mitt humanitære arbeid har jeg fått et unikt innblikk i både lidelsen og styrken som preger Gazas befolkning.
Dette avisinnlegget er mitt forsøk på å gi et ærlig bilde av hverdagen, utfordringene og de små, men betydningsfulle, seirene vi opplever sammen.
Veien inn i humanitært arbeid
Er gift med palestinsk kvinne på Vestbredden. Vi bor i Vadsø. Min vei til Gaza startet med et ønske om å gjøre en forskjell for mennesker som lever under forhold jeg selv knapt kunne forestille meg.
November 2023. Jeg var i det Internasjonale Utvalget for Miljøpartiet De Grønne og startet prosjekt angående Ytringsfrihet under press med journalistene i Gaza. Spørsmålet kom til meg, hvordan få noen gazajournalister til Norge for å trygge ytringsfriheten deres. UDI var i utgangspunktet positiv til dette, bare jeg fikk redaksjon for å huse dem. Blankt avslått av samtlige store redaksjoner. I dag ser vi at NRK sentralt vil hente Gaza-journalist etter vel 1,5 år siden jeg tok kontakt.
Så fikk jeg en melding på innboks fra en norsk kvinne om jeg kunne hjelpe ut en jente med hjernecyste. Søkte på nett hvilke sykehus i verden som tar imot internasjonale pasienter. St Jude Hospital. Fikk kontakt med saksbehandler med kontor på Vestbredden. Jeg samlet inn informasjon om denne syke jenta. Det endte med at hun og familien ble evakuert til Egypt. Broren på da 14 år ble tvunget til å bli igjen i Gaza av Israel.
Denne saken gjorde at jeg fikk en mestringsfølelse. Lite visste jeg om hvilke utfordringer dette ville medføre senere.
Første møte med Gazas skadde
Januar 2024. Store massakre. Offentlige bygninger der sivilbefolkningen søkte ly ble bombet. Journalister ble slaktet ned. Journalister jeg har snakket med, var borte i neste øyeblikk. Det ble personlig. Brutalt. Jeg var på Instagram og samlet inn informasjon om skadde barn. Først 1. Så 10. 50. Uendelig rekke skadde barn. Uten armer. Ben. Øyne. Kjever blåst av. Brannskadde barnekropper. Et helvete av hvitt fosfor. Brenner inntil bein til organisk materiale er karbonisert. Hvem kunne ta imot alle mine saker? Søkte videre på nett. Save Gaza Children Organization og Gaza kinder relief var mest kjente for å ta imot evakueringssaker. Sendte til begge. Etter en stund tok Save Gaza Children Organization kontakt om jeg kunne bli med. Selvsagt. Fra dette øyeblikket har jeg ikke sett meg tilbake.
Dagliglivet og utfordringer
Et humanitært arbeid i Gaza er mer enn bare logistikk og nødhjelp. Det handler også om å vise tilstedeværelse, lytte, og forstå de ulike lagene av traumer folk lever med. Jeg har brukt utallige timer på samtaler med foreldre som har mistet barn, unge som ikke ser en fremtid, og eldre som har opplevd flere konflikter gjennom et langt liv.
Sikkerheten er alltid et uforutsigbart element. Luftangrep og uro kan oppstå når som helst, og må hele tiden være forberedt på å miste noen. Likevel, midt i alt dette, finner folk måter å skape normale rutiner – barn som leker mellom ruiner, lærere som holder undervisning i provisoriske klasserom.
10-15 timer om dagen. Ofte 200 oppringninger. Opptil 800 meldinger på Whatsapp om dagen. «At du klarer, Roy Håkon!» Jaså? Er knekt. For lengst. Skulle vært aktiv i valgkampen for MDG. Er andrekandidat for MDG Finnmark. Kreftene har tatt slutt.
Prosjekter og samarbeid
Sammen med lokale frivillige og internasjonale kollegaer, har jeg vært involvert i flere prosjekter som spenner fra vannforsyning, matdistribusjon til psykososial støtte. Selv om offentlige bygninger er nedbombet, har jeg hatt kontakt med sju farmasier og klart å distribuere ut gratis medikamenter til mennesker i nød. Ofte gjennom leger som har arbeidet for organisasjonen. Har også samarbeidet med norske Imdad relief om å få ut mat til enkeltfamilier. Save Gaza Children har tett samarbeid med Heal Palestine, Sadacare og Phoenix. Jeg har samarbeid med EU mekanismen ECHO, WHO og lokale selvstyremyndighetene i Gaza. Må ha tre stempler med underskrifter fra sykehus for å gjøre medisinske evakueringer.
Nødevakueringer fra farlige røde til grønne «trygge» soner. Dette er hastesaker da familier har blitt beordret bort og har kun kort tid før israelske styrker bomber eller stormer området. Hatt mange slike saker, noen med tragiske utfall. Jeg samarbeider med Gazas journalister med å innhente informasjon om skadde og syke barn. I hovedsak er Al Jazeeras journalister de jeg har samarbeidet mest med.
Historier
En familie på ni ber om hjelp fra Mawasi,Khan Younis. Området har blitt bombet tett. Mens ringer på Whatsapp hører jeg skudd, bombing og gråt. Barna er livredde. Gjemmer seg i ruiner med et hengende, skjevt betongtak over seg. De israelske styrkene er kun noen hundre meter unna. De hadde ikke fått mat på over en uke. Barna hadde innsunkne øyne. Bestefaren så svak at han kunne så vidt åpne munnen. Han hadde på seg en gul t-skjorte med hvit krage. Foreldrene måtte søke etter mat. Tiden holder på å renne ut sammen med håpet. Faren ringer meg neste morgen. Han måtte ut på matjakt til tross for farene. To av barna holdt på å miste bevisstheten. Varmt. Ingen vann eller mat. Vi tok farvel.
Etter noen timer ser jeg på Instagram en video der en eldre mann med gul, blodig t-skjorte ligge på eselvogn. Ved siden av flere poser med kroppsdeler. Flyangrep i Mawasi. Familien utradert. Umulig å redde disse fra rød sone.
Over 400 har jeg mistet i Gaza til nå. Det er mange ansikter å bearbeide. Sorg er en luksus jeg ikke har tid til før neste tap blir meldt.
«Bror! Jeg er ute av Gaza. i Egypt! Vi klarte det. Tusen takk!». En av de mest kjente ansiktene fra Gaza sender melding. Like før fikk jeg melding om at hans familie lå under ruiner. Jeg klarte ikke å fortelle.
Under MDGs landsmøte i 2025 dukket det opp en melding om at to av barna jeg hjelper til i Gaza var blitt drept. Det var i åpningstalen med en sal full av jubel. Kontrastene kunne ikke vært større. To dager senere fikk jeg møte en artist fra Gaza som jeg har hatt kontakt med siden begynnelsen av folkemordet. Hun var i Oslo for å holde konsert.
Foreldre har skrevet navnet og telefonnummeret mitt på barnas armer og ben i tilfellet de skulle bli drepte. To ganger har dette skjedd – mobilen ringer. Et barn har mistet hele eller deler av familien. En familie i Gaza tar over omsorgen. De har selv mistet ett eller flere barn.
Refleksjoner og veien videre
Det humanitære arbeidet i Gaza har utfordret meg på alle plan – fysisk, mentalt og emosjonelt. Jeg har sett hvor skjør freden kan være, men også hvor sterk menneskelig motstandskraft er. Situasjonen i Gaza er kompleks, og det finnes ingen enkle løsninger. Likevel er det min overbevisning at hver handling, hvor liten den enn måtte virke, bidrar til å gjøre en forskjell.
Jeg er takknemlig for å ha fått muligheten til å arbeide sammen med modige og dedikerte kollegaer, og for å ha blitt kjent med mennesker som har lært meg mer om mot, utholdenhet og håp enn jeg kunne forestille meg. Jeg vil fortsette å bruke stemmen min for å belyse situasjonen i Gaza, og jeg oppfordrer alle som kan, til å engasjere seg – enten gjennom direkte hjelp, informasjonsarbeid eller støtte til humanitære organisasjoner.
Fått uendelig stor støtte fra Miljøpartiet De Grønne fra første dag og fram til nå. Har god dialog med stortingsgruppen om hva som skjer. Håper en dag at vi ser Oljefondet får mer verdige ben å stå på enn nå. Å investere i ulovlig okkupasjon og indirekte delaktig i folkemord med våre penger, er en skam. Derfor er årets valg et verdivalg. Ta Norge ut av elendigheten – ta et endelig oppgjør at dette finner vi oss ikke lenger i. Eller gi fan.
Avslutning
Mitt humanitære arbeid i Gaza har forandret meg for livet. Jeg har lært at det å hjelpe handler like mye om å være til stede og lytte, som å levere nødhjelp. I møte med krise og konflikt har jeg sett hvor viktig håp og medmenneskelighet er. Mitt håp er at flere får øynene opp for befolkningens situasjon og bidrar til en fremtid der barn i Gaza kan vokse opp i trygghet og verdighet.
For selv om utfordringene er enorme, er det ofte de små handlingene – en utstrakt hånd – som gir størst ringvirkninger. Og det er dette arbeidet, dag for dag, som gir meg troen på en bedre morgendag.
Jeg vet at de 400 ansiktene vil innhente meg når dette er over. Inntil videre – Leve Palestina.
Roy Håkon Friskilæ
2. kandidat MDG Finnmark Saksbehandler Save Gaza Children kollektivet
Skrevet av:
Roy Håkon Friskilæ
2. kandidat MDG Finnmark
Saksbehandler Save Gaza Children kollektivet
