Sommeren 2023 gikk en gammel drøm i oppfyllelse. En tilbakevennende fantasi, som ble født høsten jeg fylte 14 år og så Twin Peaks på NRK, ble en realitet.
Endelig ble jeg filmregissør i det lange formatet, ikke med ideene jeg lekte med på ungdomsskolen: Et mystisk drapsmysterie der makabre ritualer utspiller seg langs bekken i Sirma, men noe enda bedre. Tidenes første samiske ungdomsspillefilm, Biru Unjárga – Føkkings Nesseby, med eget originalskrevet manus, delvis inspirert av min identitetsreise.
Filminnspillingen ble gjennomført mellom vegger med gulnet furupanel i gymsalen på den gamle skolen i Nesseby der jeg hadde min blodpannekakedebut på Ilars matdag, noen år tidligere. En av filmens store konfrontasjoner skjer utenfor det som en gang var Shellstasjonen i Vadsø, der jeg hadde kjøpt utallige poser med Daimkuler på midten av 90-tallet. Scenografene lagde filmens skole i Nesseby på nedlagte Fossen skole i Vadsø, tolv minutters gange fra kjellerleiligheten i Lindsethveien der jeg bodde siste året på videregående skole. Det vi hadde dekorert om til hovedpersonens soverom var samme rom jeg kom på besøk til som nerdete 13-åring for å beundre alt hva en Commodore Amiga hjemmedatamaskin kunne gjøre. Arri-kameraet til en million kroner søkte alltid mot vidåpne Varangerfjorden, en filmbakgrunn som konstant skifter og skaper ulike dramatiske lyssettinger med skyer som aldri slutter å overraske, perfekt for å skildre den unge hovedpersonens omskiftende identitetsfølelse.
Varangerfjorden var like forførende for den Oslobaserte filmstaben som den var for meg da jeg vokste opp i Sirma og drømte om hvor bra livet kunne ha vært, om jeg kunne ha pustet inn den kjølige og friske sjøluften. Men jeg måtte klare meg med den klamme lukten av bjørk og utsikt over en helt ordinær elv i en dal som føltes for trang.
Boligen som jeg og filmfotografen bodde i var en av de gamle hyblene i ghettoen der jeg hadde vært full som 17-åring. Når vi kom ut fra Opticom, det faste stedet der kameracrewet møttes om kvelden, så kunne jeg se rett opp mot bakken med innvandringsmonumentet, der jeg 30 år tidligere var passasjer på et sykkelstyre mens vi rullet ned i full fart uten bremser, med dømmekraften døyvet av rusen fra gjærsmakende Liebfraumilch. Et av filmens klimaks, med ATV-kjøring på to hjul i svingen, ble filmet på Ekkerøy, der jeg 2002, i iskald mørketid, lagde eksamensfilmen min med Stig Henrik Hoff og Bjørn Sundquist.
Det var en ære å komme tilbake og få lage spillefilmen i mitt Varanger. I Nesseby, Vadsø, Vestre Jakobselv og Ekkerøy.
«Det skal ikke være samer på Ekkerøy, her har det aldri vært noe samisk». Det var meldingen produksjonslederen fikk på telefon da vi annonserte at vi skulle skape samiske filmscener på Ekkerøy. Heldigvis var det en hyggelig dame som mer enn villig åpnet opp sitt hus, like ved stranda på Ekkerøy, da hun hørte at det var samer i byen som skulle lage film. «Han der sure gamle samehateren, ikke noe å bry seg om. Han er av samisk slekt, selv om han nekter for det.»
Kanskje var denne antisamen i slekt med den unge mannen som jaget og trakasserte meg høsten 1992, da jeg 16 år, ankom den forjettede fylkeshovedstaden, med store drømmer om hvordan det skulle bli å endelig bo alene. «Hva gjør du egentlig her om du er fra Tana?» De høye kinnbena avslørte hva jeg var. «Samer har ikke noe her å gjøre.» Ordene var hat og forakt, men tonefallet var alltid hyggelig, høflig, som om han bare ville forklare kutymen i Vadsø. – Hva kunne vel han gjøre med Vadsøs etniske renhetsregime? Det var bare slike det var. Kroppen hans kom alltid ekstremt tett på meg, for å understreke at mine grenser ikke eksisterte for ham.
Hatet skremte meg, men lammet meg aldri. Jeg dro steder der jeg kunne møte den etniske vokteren av Vadsø. En fredagsnatt var det fest på et hybelhus i Fossen. Han fulgte meg fra rom til rom, tørket hånden våt av øl på ryggen min. Ingen reagerte, det kunne se ut som en kameratslig gest, eller kanskje ingen brydde seg. Da jeg dyttet ham vekk, var det som å slå på en bryter, som om han endelig fikk unnskyldningen han trengte for å veksle inn ordene sine i vold. Det var som om hans moralske kompass var blitt forskrudd av kreftene i et etisk Bermudatriangel. – Vold var lov, men kun når andre hadde hatt fysisk kontakt med ham først. Han var større enn meg så jeg løp. Jeg hadde aldri følt meg så alene som den natten, men han var ikke alene. Jeg løp langs den mørke stien mellom hybelhusene og helsesenteret, svakt opplyst av måneskinn. Jeg kunne høre stemmene fra to jegere, og jeg gjemte meg ved noe jeg husker som et gammelt stabbur eller skur. De stoppet like ved, jeg hørte at de diskuterte om jeg kunne ha gjemt meg der, om det er var verd å fortsette jakten. I det øyeblikket var jeg sikker på at jeg skulle dø, ingen ville ha sett noe eller visst noe. Men jeg overlevde natten, jeg overlevde Vadsø.
Da jeg i godt voksen alder ønsket å gjenoppleve stien i dagslys så kunne jeg ikke finne den. Jeg kunne ikke akseptere det og forsøkte å lete den opp igjen sommeren vi lagde spillefilmen, men måtte skuffende innse at den var gjort om til et boligfelt. Jeg gikk aldri langs den stien igjen etter den natten da de jaget samen, og nå var det som om Vadsøs byutviklere hadde frarøvet meg min traumebearbeiding. Stien var blitt min egen Mirabelløy. En farligere variant av stedet i NRKs barneklassiker Sommeren på Mirabelløya, med akvarellillustrasjoner av Vivian Zahl Olsen og musikk av Erik Satie. – Jeg var den eneste som kjente stedets hemmelighet, og plutselig så opphørte dens eksistens.
I løpet av hatets og fryktens høst hørte jeg ryktene om samejegeren: «Han har sørstatsflagg på veggen hjemme hos seg selv.» Hatets påfuglfjær var hengt opp som et smykke, appropriert fra en kultur han ikke hørte til. Og i år, 2025, fikk jeg høre sannheten. «Han er jo same han også.» – Kanskje har han slekt på Ekkerøy.
Drømmen var alltid å filme denne identitetshistorien i Vadsø og Nesseby, men den er ikke bare ment for samer. Filmen er samisk, men også skeiv. Hovedpersonens mor er lesbisk og har som datteren sin egen identitetsreise i filmen. Samer og skeive, ingen av oss har et land, begge har et flagg, og i motsetning til mange andre minoriteter så har både samer og skeive kunnet skjule hvem de egentlig er, selv om vi som er, ofte gjennomskuer det. Og noen av oss har ikke en gang visst at de er. Noen samer og skeive innser ikke selvet sitt før i tenårene, andre ikke før i voksen alder.
Å fortelle om det samiske er som å fortelle om en kusine av det skeive. Det filmen Biru Unjárga – Føkkings Nesseby sier om det samiske er sant for skeive, og det filmen sier om skeive er sant for samer. Datteren i filmen vil omfavne sin samiske identitet, og får lite positiv respons for det, men hun er ikke noe bedre selv da hennes mor kommer ut av skapet: «Verden har vært gjennom et vibe shift, ingen maser om at de er lesbiske. Det ville vært noe annet hvis du for eksempel var… trans.»
Toleransens valuta er omskiftelig, som all annen valuta. Da jeg 16 år gammel flyttet til Vadsø måtte de åpne skeive i Varanger bære sin identitet med stygge økenavn. Jeg var ikke noe bedre enn andre, jeg lærte meg også disse navnene, brukte dem. Da var de ikke lenger mennesker, de fikk sine kallenavn etter kjøttets lyst, det var alt de var.
På tross av en enslig arkaisk holdning mot samer som vi opplevde på Ekkerøy, så var forakten mot det samiske som jeg opplevde i Vadsø på 90-tallet snudd til stolthet, kjærlighet og støtte da våre skuespillere og filmteam på over 30 personer ankom Vadsø. Men vi ble betenkt, da vi hørte nyheten noen dager før opptaksstart om en bombetrussel mot Vadsø barne- og ungdomsskole. Det var prideundervisningen i Vadsø som hadde provosert en ung gutt til å komme med trusselen. Ikke en lokal gutt, men en fra Sør-Norge.
Den påfølgende helgen var det Vadsø Pride, og filmcrewet stilte opp for å markere sin støtte. Jeg var noe spent med tanke på den nylige bombetrusselen og opplevelsene jeg hadde fra 90-tallet. Svaret fra Vadsøbefolkningen var tydelig; et stort opptog engasjerte seg i retten til å være den du er og elske den du vil. Varanger hadde endret seg, og det berørte meg sterkt. På torget fortalte skuespiller Terje Strømdahl om hvordan hans avdøde kjæreste, som kom fra Vadsø, hadde rømt byen på 80-tallet på grunn av holdningene mot hans legning. Nå kunne historien fortelles, og et samlet opptog lyttet med empati.
Varanger, Nesseby og Vadsø som jeg har elsket siden barndommen, nå var det som om hele regionen hadde ristet av seg sine gamle holdninger og var i stand til å elske de som er annerledes. En journalist i filmen oppleves som cringe av den unge hovedpersonen, men han har iallfall en positiv innstilling til de som ikke er som ham selv: «Samisk og skeiv. Det er jo råtøft.» Toleransen i Varanger er en annen enn hva jeg og mange opplevde på 90-tallet. Mitt bidrag for å skildre dette er spillefilmen Biru Unjárga – Føkkings Nesseby.
Skrevet av Egil Pedersen
Filmregissør og manusforfatter
