Nei, det er ikke mine ord. Det er statsministerkandidat Erna Solberg som mener at pengene fra Nord havner i Oslo.
Kronikk av Amund Sjølie Sveen, kunstner
Vi er inne på oppløpssiden i valgkampen, og Erna har vært på Nord-Norgesturné. I Tromsø kjørte hun gravemaskin, i Bodø var det Glimt-kamp og fest hos ordfører Odd Emil Ingebrigtsen. Det var allsang rundt bordet, forteller VG, men de sang ikke «Stakkars lille milliardær», eller «Nå seiler vi til Sveits». I Bodø er det sosialisten Halvdan Sivertsen som gjelder, selv på Høyre-nach. Sjelden har man fått et bedre bevis på at politisk visesang ikke nødvendigvis forandrer verden.
– En milliard kroner fra bedriftene i Nord-Norge går til Oslo hvert år, sier Erna Solberg.
Erna snakker selvsagt om formuesskatten, valgkampens største symbolsak. Hun mener at pengene fra Nord havner i Oslo fordi også bemidlede nordlendinger må betale formuesskatt til Staten. Og Staten er altså Oslo, mener Høyre-lederen. Erna har rett i det første, men ikke resten: Ja, penger fra Nord havner i sør, men de havner stort sett ikke hos Staten. Dessuten er ikke Staten det samme som Oslo. Heldigvis.
La oss bare ta det i tur og orden:
Pengene fra Nord renner sørover fordi makt og eierskap er flytta sørover. Trålerkvotene eies ikke av folk på kysten av Nord-Norge, men av redere på Vestlandet. Turistene på Nordkapp fyller ikke kommunekassa, men pengebingen til Scandic og Rivelsrud-gjengen i Bærum. Folk i Finnmark kommer ikke til å eie vindturbinene som prosjekteres rundt om på vidda, det er investorer sørpå og internasjonale investeringsselskap som vil cashe inn når motvinden blåser. Og oppdrettsanleggene i nordnorske fjorder er for lengst solgt til Lerøy eller John Fredriksen – som har flytta til både Kypros, London og Dubai for å betale mindre skatt.
Problemet er at pengene fra Nord renner sørover og ned i lommene til investorer og eiere langt unna. Men ikke til Staten.
Vil en endring av formueskatten endre noe av dette? Selvfølgelig ikke. Det vet Erna godt. Folk i Nord vasser ikke i penger. Det er ikke nordlendingene som betaler formuesskatten. Riktignok var det et par nordlendinger som stakk av til Sveits for noen år siden, og en finnmarking som dro til Kypros. I tillegg kommer en og annen oppdrettsgründer som topper de lokale riking-listene etter å ha solgt anlegget til multinasjonale søringer. Bortsett fra det, er det få nordlendinger som kan klage på formuesskatten.
I Bærum er det selvfølgelig annerledes.
Statistikken forteller at mens det er 10 prosent av befolkningen i Troms og Finnmark som betaler formuesskatt, er det nesten 25 prosent i Bærum som må betale. De noen hundre sjelene i Vadsø som punger ut, betaler i snitt 20.000 kroner hver, mens i Bærum må de ut med 64.000. Forskjellen er enorm i seg selv, men dette er uansett småpenger i formuesskatt-debatten. Det som virkelig ville være interessant å vite, er hvor de bor, de få utvalgte i kongeriket som betaler ordentlige summer i formuesskatt. Det ville forbause meg om noen av dem har utsikt til Barentshavet.
Det kan tenkes at Sveits-kolonien kommer hjemover om Sylvi og Erna får bestemme. Det vil bety noen lokale skatteinntekter. Men heller ikke formuesskatten er jevnt fordelt over landet. I det store og det hele: Nord vil aldri tjene på at formuesskatten forsvinner. Du finner ikke masse pengebinger i Vadsø, Lakselv eller Svolvær som blør når Staten sender skattekrav. De stinne bankkontoene og aksjeporteføljene bor i Bærum og på Bygdøy.
Og så dette med Staten: Erna påstår at Staten er Oslo. Enten vet hun noe vi andre ikke vet, eller så forteller hun eventyr som hun håper gir gjenklang hos folk i Nord. Men Oslo er Oslo. Staten, det er vi. I Nord er Staten garantist for bosetning. I Vadsø er folk ansatt i offentlig sektor. Forsvaret bemanner opp i Nord-Norge. For mange er det skatteinntektene som betaler lønna – i tillegg til å betale for skolen, veien, kunstgresset og ambulanseflyet.
Selvfølgelig trenger vi gründere og oppstart i Nord. Gjerne mye mer enn nå. Men hvis Erna er interessert i at en større andel av verdiene skal bli i værende i Nord, må hun slutte å fortelle eventyr. Det er i alle fall ikke formuesskatten som hindrer en ungdom langs kysten i å få tak i sjark og kvote for å høste av Nord-Norges konkurransefortrinn nummer én.
Jo mer formuesskatt, jo verre for folk i Bærum – men jo bedre for folk i Nord.
Skrevet av Amund Sjølie Sveen, kunstner
