De som tror at historia er på deres lag, får seg gjerne en ubehagelig overraskelse.
Verden brenner. På Gaza lokker droner mennesker til nødhjelpstasjoner der israelske soldater dreper dem . Krigsutbrudd står i kø og folkemord blir notiser i nyhetene. Politisk vold truer, både nedenfra og ovenfra. Lov og rett faller i kurs blant verdens mektige. Lederen av «Den frie verden» sitter på sosiale media og skriker ut knapt sammenhengende ordrer i caps lock .
Virkeligheten virker uvirkelig. Hodet stritter mot når man prøver å ta inn over seg det som ruller over skjermen. Dette hører da ikke hjemme i nyhetene, men i noen dystopisk scifi-serie med innslag av besk satire? Hva skjedde? Skulle ikke verden gå framover?
Vi er dårlig rusta til å møte utviklinga. I bokstavelig forstand, sia vi har bygd ned forsvaret vårt, men kanskje også i en djupere forstand: Er vi mentalt forberedt på en periode av historia der respekten for lover og menneskerettigheter svikter, og autoritære holdninger griper om seg blant verdens ledere? En verden der vold brer om seg som politisk virkemiddel, der krigføring blir mer vanlig? Klarer vi å se virkeligheten i hvitøyet og lage de strategiene som trengs? Det kreves av oss – fordi vi plikter å være solidariske med de som rammes nå, og fordi det som skjer ute i verden kommer hit til slutt, i en eller anna form.
Livet i Norden er som å tusle rundt på ei grønn og solfylt gresseng – men rett under føttene våre er det kvikkleire alt sammen. Når går skredet?
Har det begynt? Når det gjelder lov og rett, holdt vår egen regjering stø kurs mot å overse en høyesterettsdom som påpekte et pågående menneskerettighetsbrudd, og måtte presses av demonstrasjoner til å snu. Når det gjelder politisk vold, har vi de siste femten årene opplevd terroranslag mot venstresida, innvandrergrupper, og skeive. Når det gjelder krigstrusler, har vår store nabo i øst begynt å invadere naboland.
Men det går bra til slutt, det må det jo? Nei, det må ikke det. Jeg får iblant inntrykk av at mange i Norge lever med ei djupt rotfesta tru på at verdenshistoria, eller i alle fall norgeshistoria, har ei slags iboende framdrift mot bedre tider. I virkeligheten svinger samfunn mellom velferd og nød, mellom frihet og undertrykkelse – og iblant går det helt galt: Områder avfolkes, folkeslag blir utsletta, riker går i oppløsning. Verdenshistoria er full av apokalypser.
Hvis du ser etter. Hvis man derimot er oppdratt til å se historias gang fra perspektivet til en nasjon som i dag er rik og selvstendig, kan den framstå som en stige opp mot paradiset. De krisene man har hatt underveis kan bli betrakta som historiske parenteser. Man kan miste av syne at noen av «parentesene» i virkeligheten kunne ha vært punktum for heile fortellinga, og at mens det stod på visste ingen hvordan det kom til å gå.
I seierherrenes historie lærer man om hvorfor det gikk så bra. Man risikerer å sitte igjen med et inntrykk av ens egen suksess er del av historias naturlige gang. Men historia har ingen naturlover, den er ikke på noens lag. Om noe, så straffer den de som tar sin overlevelse som en selvfølgelighet.
Kanskje er det sunt å gjøre seg kjent med historier som er skrevet fra perspektivet til mer uheldige folkeferd? Historiene til verdens undertrykte kan åpne øynene for at tyranni, bosetterkolonisering, fordriving, og folkemord er mulige skjebner – for alle nasjoner. Ingen unntak.
Historia lærer oss å forvente at tider vil komme der vi blir prøvet hardt. Den erkjennelsen står kanskje litt svakt i det norske samfunnet. Nå viser imidlertid statistikkene svekka framtidstro hos ungdommen – og kanskje er ikke det egentlig så dårlig nytt? At illusjonen om ei garantert trygg framtid brister, kan være første steg på vei mot å lage realistiske strategier for hvordan vi skal verne om hverandre og det som er viktig for oss.
Historia gir også håp. Urfolks historier viser oss at folkeferd kan overleve de apokalypsene som andre nasjoner påfører dem – gjennom felles innsats for å bevare sitt eget samfunn, diplomati og allianser, og det muliges kunst. Historiene til samfunn som har gjennomgått autoritært styre viser oss at idéer om frihet og solidaritet kan overleve under bakken i lange perioder – og når trykket fra jernhælen letner, popper de opp igjen.
Vår følger gjerne vinter. Da kan de som fortsatt er igjen, ta fram det gode de fikk bevart og bygge videre på det når de gjenreiser samfunnet. Men aldri glemme at en ny vinter kommer – alltid.
Skrevet av Mikkel Berg-Nordlie, historiker og seniorforsker ved NIBR-OsloMet.
