Sáhkku er kjent fra det lulesamiske området i sør til det skoltesamiske området i nordøst. Det har eksistert mange lokale varianter av spillet, men reglene til de fleste har dessverre gått tapt. De variantene vi kjenner til i dag er fra det nordsamiske området.
I sáhkku slåss en hær av kvinner og en hær av menn mot hverandre. På midten av brettet står en kongebrikke (gonagas) som ikke tilhører noen av spillerne når spillet begynner, men som kan «kapres» av dem og bytter side underveis i spillet.
Spillerne kaster firesidede sáhkku-terninger (sáhkku-birccut) for å se hvor langt de kan flytte når det er deres tur. Sáhkku er dermed i noen grad et sjansespill, men spillerne må tenke nøye gjennom hvordan de best kan bruke verdiene de får når terningene ruller.
Under et sáhkkusett av Roger Persson, Unjárga. Fra venstre mot høyre: Rad av kvinnelige soldater, mannlig soldat, mennenes dronning, kongen, kvinnenes dronning, kvinnelig soldat, rad av mannlige soldater. Foran: Sáhkku-terninger.
Sáhkku har navnet sitt etter et symbol som står på den ene siden av de spesielle sáhkku-terningene — X — som altså kalles «sáhkku». Det finnes flere teorier om hvorfor symbolet og spillet har fått dette navnet. Spillet kalles også bircun, som rett og slett betyr «terningkasting», og det navnet er enklere å forklare: Dette er det eneste kjente samiske brettspillet hvor man bruker terninger.
Sáhkku-spillene er det samiske medlemmet i den såkalte «tâb-familien» av brettspill. Det er vanlig å anta at denne typen brettspill oppstod langt sør i verden og spredte seg til mer nordlige folkeslag, som deretter laga sine egne varianter av spillet. Til syvende og sist vet vi imidlertid ikke hvor denne typen brettspill oppstod eller hvordan de spredte seg gjennom verden.
Noen mener at det romerske spillet XII Scripta kan være en felles formoder til spillene «tâb-spillene» og spillet backgammon, men ingen vet sikkert. Det er først i middelalderen at vi begynner å få mer faste holdepunkter i historia om denne spilltradisjonen: Ei tegning fra 1200-tallets England ser ut til å vise et slikt spill, blant levninger fra 1300-tallets Novgorod har man funnet et helt spillbrett, og i det britiske skipsvraket Mary Rose som sank på 1500-tallet er det et tønnelokk som har et liknende brett rissa inn.
Et arabisk dikt fra 1300-tallet nevner et spill som heter tâb wa-d-dukk, og fra 1600-tallet og utover har det blitt skrevet om at folk spiller spill som ligner sáhkku i Midt-Østen og Nord-Afrika, under navn som kioz, tâb, sîg og siryu.
På 1800-tallet får vi høre at spillet daldøs ble spilt i Danmark og på Jæren, og på Island blir det skrevet om ađ elta stelpur, en fjern slektning av sáhkku som spilles på et backgammon-brett.
På 1900-tallet ble reglene til flere andre slektninger av sáhkku skrevet ned: Det indiske spillet tablan, det somaliske spillet deleb, og spillet čoŋŋ som er tradisjonelt hos nivkh-urfolket på øya Sakhalin i Stillehavet.
Det første mulige sporet av samenes tâb-spill er å finne i boka Lapponia fra 1600-tallet. En av de som ga informasjon om samefolket til forfatter Johannes Schefferus var den samiske presten Olaus Sirma, og Sirma kan fortelle om et terningspill som samer bruker å spille med innsats. Dette spillet kan godt tenkes å være sáhkku, men det er usikkert. Det finnes ingen kilder fra 1700-tallet som beskriver sáhkku, men vi vet at på midten av 1800-tallet var spillet allerede i bruk på steder i Sápmi som ligger langt unna hverandre: På Haukøya (Ávku) i Nord-Troms og Kvikkjok (Huhttán) i det lulesamiske Sverige.
Det var imidlertid fra Nesseby (Unjárga) i Øst-Finnmark at sáhkkuen først tok steget ut i den vide verden. I 1872 gikk den såkalte Alminnelige utstilling av stabelen i Tromsø (Romsa). Denne store utstillinga av nordlig folkekultur, som senere førte til etableringa av Tromsø Museum, hadde ei avdeling for samisk kultur som ble organisert av Nessebys lensmann Abraham W. S. Brun. På samekultur-utstillinga var det «live» spilling av sáhkku foran publikum, og ei av samejentene som arbeidet på utstillinga spilte så godt at Bergenspostens utsendte journalist skrev hjem om det:
«Det var overmåte fornøyelig å se, med hvilken omtanke og snarrådighet den ene, Aasel samepike, alltid slo sin motstander. Det vitnet om en snarhet i tanken og en finhet og kløkt i beregningen, som ga et tydelig bevis på overlegne, intellektuelle evner.»
Senere dro samen Per Paul Andersen fra Nesseby sammen med lensmann Brun ned til Sverige og Østlandet for å vise fram samekulturen. Også denne gangen ble sáhkkuen med. Andersens sáhkku-brett ble igjen på Norsk Folkemuseum, men brikkene har dessverre kommet bort.
På 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet var det flere forfattere som nevnte sáhkku og andre brettspill når de skulle fortelle om det de anså som særegent ved samisk kultur, men rundt midten av 1900-tallet blir kildene plutselig tause om samisk spilling. Hva hadde skjedd?
Det første som skjedde var at det oppstod en samisk kristen folkebevegelse, læstadianismen, og denne gjorde det noen steder vanskelig å holde spilltradisjoner ved like. Ole Thomassen (Skuvla-Tomma) skrev at under vekkelsen på 1850-tallet ble «samtlige leker og spill avskaffet og forbudt endog av barn, idet disse ble betraktet som synd.» Etter Thomassens erfaring ble klimaet for spill og lek etter hvert mindre strengt, men noen steder tvang vekkelsen de tradisjonelle spillene inn bak lukkede dører og gjendratte gardiner, og til slutt gikk de inn i glemselen.
De som ledet an i den religiøse bevegelsen blant samene så strengere på sáhkku enn andre brettpill, og ga det økenavnet «Djevelens spill». Dette spesielle forbudet kan ha å gjøre med at spillet ble ansett for å ha noe «hedensk» ved seg. Det har blitt pekt på at utforminga av kongebrikken kunne minne om de tradisjonelle offerstatuettene av tre som ble brukt i samenes gamle religion (sieidier). Man kjenner faktisk også til flere beretninger om folk som mente sáhkku-kongen kunne bringe fiskelykke hvis man for eksempel festa den i garn eller la den i båten.
Sáhkku-forbudet kan også ha vært knytta til at man under vekkelsen prøvde å avskaffe hasardspill. Som regel ble ikke sáhkku spilt om innsats, men bare for moro og spenning. Det kan imidlertid også spilles med innsats, og man vet at dette ble gjort. Læstadianerne kan derfor ha ansett at det alltid var en risiko for at sáhkku kunne utarte til gambling, eller de hadde rett og slett lagt spillet for hat på grunn av bitter erfaring med at folk tidligere hadde spilt fra seg store verdier over sáhkku-brettet.
Det andre slaget mot sáhkkuen var fornorskningspolitikken og den økende rasismen mot samer. Mange gjemte bort alt som kunne kople dem til samisk kultur i frykt for å bli oppfatta som samer og behandla deretter. Sáhkku var ansett som et samisk spill — noen steder der språket var tapt telte man på samisk når man skulle spille sáhkku, og selve navnet er samisk. Denne koplinga til det samiske gjorde at spillet hadde dårlige kår for å overleve.
Det tredje store slaget var at den tyske militærmakta brant ned Nord-Troms, Finnmark og nordre Finland under 2. verdenskrig. Dette var sáhkkuens kjerneområde, og man kjenner ikke til at noen sáhkku-spillsett overlevde utenom de som allerede var på museer. Etter gjenoppbygginga var det mange samiske tradisjoner som ikke ble tatt opp igjen av de som vendte tilbake. De fleste steder gikk lokale sáhkku-tradisjoner i grava etter krigen.
Det var heldigvis unntak. Her og der var det folk som lærte reglene videre til neste generasjon, skrev dem ned, eller fortsatte å lage spillsett. Disse menneskene er grunnen til at vi fortsatt kan spille sáhkku i dag.
Skrevet av Mikkel Berg-Nordlie, forsker, OsloMet
