Som mangeårig finnmarking i asyl – beklager, jeg mener selvsagt eksil – har jeg lært meg å komme presis til det meste i storbyen. Å bo i Oslo betyr for en stor del av å være i transitt. På vei fra a til b. På vei fra Grorud til Majorstuen. På vei fra trikk 19 til buss 21. På vei fra surdeigssmørbrød til kaffe latte.
Slik er det også på jobb på NRK Marienlyst, dere kjenner jo meg: På vei fra én sending til den neste. På vei fra den ene mikrofonen til den andre. På vei fra opptak til redigering. Og jeg er, når jeg endelig skal jeg si det selv, alltid punktlig. Alltid. Da jeg ringte en kilde forleden, og avtalen var klokken 11, ringte jeg klokken 11:00:00. Og kilden bare: «Jasså. Det var imponerende. Du er presis!» Og jeg bare, tørt: «Jobber i radio, vet du.»
Det går etter hvert ikke bare en ære, men også en sport i å være ute i riktig tid. Det er noe deilig nerdeaktig over å unngå å springe over fotgjengerfeltet der Suhms gate krysser Kirkeveien når grønn mann blinker iltert, rett og slett fordi jeg vet at det ikke er nødvendig å løpe, jeg har sekundene i kroppen, og kommer alltid over før lyset blir rødt. Nyinnflyttede folk fra Kinsarvik legger på sprang som om de har Styggemann i hælene. Ingenting galt sagt om nyinnflyttede folk fra Kinsarvik, men tidsfølelse har de ikke.
Og på samme vis: I radio har vi et begrep vi kaller «å snakke på tid». Det betyr at hvis en kollega eller tekniker sier «snakk i sytten sekunder», da snakker jeg i sytten sekunder. Ikke nitten. Ikke tjue. Men sytten. Med fullført resonnement og avsluttet setning. Det er deilig å kunne den kunsten.
I det hele tatt er det noe vidunderlig ved å rekke det man planlegger.
Men så er det den greia jeg alltid kommer for seint til. Det har ikke med planleggingen å gjøre, tvert imot: Jeg planlegger ferien i god tid, som regel er sommerferien planlagt av meg og godkjent av arbeidsgiver allerede i februar. Og flybillettene likeså: De blir bestilt prompte.
Det handler selvsagt først og fremst om å reise nordover. Familielengsel. Lengsel etter venner fra årevis. Savnet etter fjellet, sjøen. Finnbiffen på et gatekjøkken. Saltvann i håret. Ferskvann mot fingrene. Ørreten. Barndommens gater. Veiene Gunnar og jeg kjørte i tjeneste for NRK Finnmark i helvetes masse år, og kollegene som fortsatt jobber i Vadsø. Lukten på kaia. Suset i Pasvikskogen. Pølse i Varangerbotn. Vinterminner og sommerlengsel.
Og multebæra.
For selvsagt er det multene denne teksten handler om. Treffe riktig. Taime turen. Finne myrene som bugner. Men jeg klarer det aldri. Jeg klarte det selvsagt da jeg bodde der, men ikke nå.
Selvfølgelig er familien det viktigste. Vennene. Samtalene. Bålrøyken. Men det ligger i margebeina – unnskyld, jeg mente selvsagt i ryggmargen – til en finnmarking å leite etter den beste myra. Den saftigste flekken. Den mest oransje vannkanten.
For, det er uten unntak: Hvert år kommer jeg for seint. Ikke bare ett og annet år, men hvert år. Myrene er utplukket, moene er rensket, og fjellet som var et gullgult osean av bær på Facebook, er nå svart hav og utgåtte stories. Jeg treffer aldri riktig.
Og jeg tenker: Det er kanskje meningen. Dette er deler av prisen ved å flytte fra Finnmark. Du er selvsagt innafor gjengen, du kan sjargongen, du kan din finnmarkshistorie, og du kan fortsatt koden og språket, men det er likevel noe du har måttet gi slipp på: Deler av årshjulet i Finnmark deler du ikke mer. Der du før var lommekjent i dette årshjulet og kunne det i blinde, er du nå et slags femte hjul på vogna. Og det kommer du alltid til å være, inntil du eventuelt flytter tilbake.
For det er ikke meningen at jeg skal plukke multer. Jeg kan godt kjøpe dem, det finnes poster på Facebook annenhver dag nå, og det er kjøpe dem jeg skal. De som bor her nå, og vi som en gang bodde der, skal plukke dem. Slik var det ment. Jeg er ikke en gang sikker på om jeg har lov til å plukke og ta med meg, slik var det i alle fall en gang i tiden, og utallige er historiene fra syttitallet om folk som ble jagd fra bærmyra med hagle. Det var riktignok en annen tid, men prinsippet er det samme: Du skal ikke utnytte gjestfriheten. Og det går en grense mellom søt dagdrøm, og ekkel grådighet.
Derfor har det satt seg en fredfullhet i meg: Jeg kommer nordover i august, i år, også. Uten multelengsel. Det handler om å ha funnet roen. Jeg kommer for seint, i år, også. Og det gjør ingen verdens ting. Jeg gleder meg til alt det andre.
Men krøkebæra er for alle. Og søring blir jeg aldri.
Skrevet av Jakob Arvola
