Jeg hadde egentlig tenkt å markere Kvenfolkets tidligere i år som vanlig. I dyp taushet, skam, uro, paranoia og melankoli. Kanskje ringe og sjikanere en gammel venn som sliter.
Jeg kunne også skrevet avisinnlegg om den dramatiske plassmangelen på kirkegården i kvenhovedstaden Vadsø.
Kvenene bruker mye av sin tid i dette livet på å sikre seg plass på kirkegården, bokstavelig talt med én fot i graven.
Jeg ringte kommunen og tilbød meg å ta en ståplass, hvis det hjalp i gravkøen. Begrav meg stående. Jeg hadde betalt forkjøpsrett via kvenenes evighetsboligbyggelag OBOS (Og Begrav Oss Stående) allerede med konfirmasjonspengene på 1980-tallet. Det medlemskapet holder ikke til en liten krukke ved perleporten i dag.
Døden ville ikke være til å holde ut hvis man skulle bli begravet i områdene vest for byen, ved for eksempel Forsvarets Forsøksstasjon, eller østover under landingsstripa på Kiby Internasjonale Lufthavn.
Det er sentrum som gjelder. Alle vet jo det. Det er sånn det er.
Ingen forventer besøk der. Sorgen blir tradisjonelt avsluttet ved graven. I dødsannonsene står det gjerne at «han døde etter en lang, smertefull og hard kamp med de nærmeste rundt seg». Arveoppgjør deles på midten med motorsag eller øks. Kommode og hus.
Rådmannen i Vadsø har som hovedoppgave å kartlegge døde som ikke har gjenlevende slektninger, eller etterkommere som sier ja til å fjerne graven. Det er sjelden nei å få, men lykke til med å finne «alle» etterkommerne.
Som det heter i den korte og muntre kvenske nasjonalsangen:
Alt er gransket
Alt er gjort
Tiden stanset
Natten sort
Hadde det ikke vært for at man her helt opp til 2000-tallet insisterte på å bruke enorme mengder lesket kalk og pakke alle likene inn i plast, mange årtier etter at de sluttet med det i resten av verden, hadde det ikke vært noe problem. Av jord er du kommet, i plast skal du forbli, i permafrostens evige sous vide kjøkken. Maten blir aldri ferdig.
Det sto EN ting i arbeidsbeskrivelsen. Ei saa peitää. Men, nei.
Det blir mye jobb å fjerne alle dem som ingen rekker opp hånda for. Det kan også potensielt bli mange ledige plasser, for etter innføringen av beboeravgiften på 630 kroner per år, blir sorgen oftere avsluttet allerede inne i kapellet. «Han etterlater ingen kjent slekt. Bare trø på gresset».
Det kommunale planverket åpner nå for alt fra slamsuger, plumbo i høytrykkstrakt, kvistmaskin, kompost-frukthage, kongekrabbeoppdrett, den gamle kjøttkverna fra salgslaget, til forbrenningsovnen til det interkommunale søppelselskapet, for å få vekk likene. Nabokommunene sa ja til bruk av ovn, men de venter dessverre på 420 KV-linja (420 kvener i sekundet) før det er strøm nok. Klimaendringene kommer raskt i Arktis, kvenene kan bli til mikroplast i torsken når havet stiger, eller metangass og gamle virus når permafrosten har tint. Det kan bli stygt. Det gjelder å bli tilstrekkelig oppløst i dette århundre før vi når tre-graderen globalt. Mens sentrum fortsatt er sentralt.
Det var under et slektstreff at det slo meg. Vi var de 400 nærmeste som møttes, etter oldefar. De resterende 4.500 kunne ikke komme. Hva med en massegrav for store familier når 420-linja kommer. Lykken er en massegrav i sentrum, uten kalk og plast. Begravelsen trenger vi ikke etterlate til de etterlatte. Ta en tur i badstua, og hopp oppi etterpå.
Hvis ikke den linja kommer, er det bare å legge seg i båten i Ytrebyfjæra, skyve fra, har du fyr, æ kan være lykte langs en lei!
Dette ble kanskje litt vel lystig, så la oss gå løs på noen mer dystre fakta.
Cirka 1.561 kilometer lenger nordøst for Fosen (Søndre Helgeland, også kalt Trøndelag av noen) snarveien gjennom Sverige og Finland og Sápmi, ligger Kvenland, eller Ytre Kvenby, Ytrebyen, østkanten i Vadsø. Et relativt avgrenset område, både geografisk og psykologisk.
Det er mange andre som tror de er kvener, såkalte wannabe-kvener. Det er mange i særlig Vest-Finnmark og også tre-fire stykker i Tana som tror de er kvener. Det hele beror på en misforståelse. For lenge siden var det en kar som het Ottar fra Hålogaland teater som var på turne i Øst-Finnmark med det kjente nynorskstykket «Kven er du?» av Jon Fosse.
En fjær ble til tusen, og på et nachspiel i Alta var det en overstadig beruset kar fra Børselv som oppfant kvenflagget i blomsterbedet på et Beatles-albumcover, og ropte; kven er eg, og da var det gjort.
Men det var altså i Vadsø at de gamle kvenaristokratene bodde. Det var ikke helt smertefritt alltid, heldigvis, læst-indianerne tok mye plass, det rant på med søringer i anorakk på fylkesmannskontoret, og selvfølgelig en haug med veteraner fra Østfronten som kom hjem med granatsjokk og påsto at kvenene var finske. Ved Universitetet i Tromsø er det stadig flere historikere som nå mener at startskuddet på kvendebatten må ha blitt avfyrt på Østfronten en gang i 1942.
Skuddvekslingene mellom kvener og folk som trodde de var finske, ble færre da internett kom. Kvenland fikk breiband. Folketrygd og kommentarfelt og blankt brennevin på tomt hode en lørdagskveld. Lottotrekning. Tallet er åtte.
Hva, var det virkelig sant at de ville jevne det nye kvenmuseet med jorden allerede før første spadestikk? Kvendebatten har faktisk hatt så høy temperatur at regjeringen på et tidspunkt vurderte å ta den med inn i klimamålene. Som Norges største punktutslipp.
Jeg måtte ved en anledning ta en fot i bakken (!) med min venn, den finske historikeren. Han, som er finsk, bruker gjerne begreper som kvenadel, kvenaristokrati eller kvenherregård, som for å understreke at det ikke er en hvilken som helst sivilisasjon vi her snakker om. Kvenenes rike, eller mer presist den bydelen i Vadsø som utgjør Kvenland, er en meget høytstående kultur i verdenshistorien. Dobbelt så høyt finnes ikke.
Det nye museet må derfor ikke bare hete Kvenmuseet, det må også bygges i så mange etasjer at det blir synlig fra verdensrommet. Hver dag når kvenen titter ut av sitt vindu i Ytrebyen, skal han kunne se rett bort på det nye vidunderlige Kvenmuseet. Det må være godt lyssatt i mørketiden, og være rustet til å tåle minst ti meter høyere havnivå.
Det må være mange avdelinger i det nye museet. Et mausoleum, der de aller mest framtredende av kvenene kan ligge på evig lit de parade. Massegraver i kjelleren for de litt mindre prominente B-kjendisene. Sauna åpenbart.
Det må bli et stort auditorium her, der man kan sitte tause sammen og gråte inni seg. Kvensk olympisk idrettshall, kvensk bibliotek, kvensk videregående skole og kvensk universitet. Målet er selvsagt et eget kvensk parlament. Manntallet må skjermes for særlig folk fra Alta og Børselv, og ikke minst Kirkenes på feil side av fjorden, samt Finland. Demokrati er ikke et must. Flagget er det samme som før, nemlig bjørkeriset som henges opp i flaggstanga når saunaen er varm nok til å piske seg selv i.
Av andre vesentlige fakta fra Kvenland, tar vi med at tallet 8, tallet er åtte, er hellig for kvenene, og hjelper dem å riste av seg den fryktede potetpest-melankolien. Historien stammer fra en av de tidligste kvener som bygget et av de første kvenhusene (typisk med stall, hest, kjøkken, reinsdyr og spritkoker i samme tilbygg, og mange tette gardiner).
Sprit kokt på pestbefengt potet har den samme effekten som tresprit. Lammelser og blindhet er vanlig, melankoli uunngåelig. På vei gjennom sneen mistet han følelsen i overkroppen. Han falt på kne. Den eneste måten å overleve på var å fortsette å skyve fra med knær, legger og tær, de eneste kroppsdelene han ennå hadde kontroll over.
Dagen etter våknet han rett innenfor døråpningen, forfrossen og fæl, uten nese, men i live. Da han tittet ut så han et perfekt åttetall i sneen, på 30 meter i lengden x 2,666 meter i bredden. Og summen ble 80 (åååti). Han hadde brøytet seg rundt i et åttetall med tennene først, og så utvidet det med skuldre og armer som hang etter på slep.
En tre meter høy skavel fra døra og ut til veien var nå dekorert med et perfekt åttetall helt ned til grusen. Belegget på tennene var blitt borte i prosessen. Tunga gled over de glatte fortennene, og det var en ny og god følelse. Han drakk aldri mer.
Slik lærte kvenene å pusse tennene, og dette er også prinsippet bak moderne snemåking. Vi gratulerer!
Vandahl
